Førstegangsoppdretter

IKKE ENKELT Å VÆRE FØRSTEGANGSOPPDRETTERE…….

Kennel Pyrnitas historie!

Helt siden jeg var 7 år gammel, har jeg drømt om å ha mitt eget valpekull. Dette har vært i mine tanker siden, og kommer alltid tilbake. Ofte. Dette var også i tankene da familien anskaffet sin egen pyreneerhund. Kanskje en vakker dag byr mulighetene seg. En vakker dag..

Junita fikk de nødvendige premieringene, ble Norsk og Svensk champion og ble røntget for HD og AA. Hun var både AA- og HD fri. Gleden ble kjempestor. Tankene kom nærmere og nærmere. Er tiden inne for et valpekull på Junita?? I samråd med familien bestemte vi oss for å søke om å få godkjent et kennelnavn. Valget falt på kennel PYRNITAS, rett og slett fordi vi mente og trodde at Junita skulle være den som startet Pyrnitas historie. PYR fordi dette er vår aller første egne pyreneerhund og NITAS fordi Junita skulle være den som startet historien vår. Etter lang ventetid fikk vi godkjent navnet vårt uten innvendinger. Junita skulle starte kennel Pyrnitas historie.

 Ruben, en fantastisk herlig gutt

Ruben, en fantastisk herlig gutt

Vi bestemte oss for å prøve på neste løpetid. Valget på hannhund var for oss meget enkelt. Etter å ha møtt Hilde Stenstads hund, Alta Colina’s Don Diablo, alias Ruben, for aller første gang, har han hatt en spesiell plass i vårt hjerte.

En skikkelig gladgutt
En skikkelig gladgutt

Ruben er en helt fantastisk herlig hund, som vi alle likte veldig godt, samtidig som vi møtte han jevnlig på turer og treff. En herlig gladkar med futt og fart, akkurat som Junita.

Etter å ha snakket med Hilde Stenstad og Junitas oppdretter Hilde Aune på kennel Cubilon, ble vi enige om at dette skulle prøves..

Ventetiden startet!!

Den 7.november var vi til veterinæren og tok en hormontest, i og med at vi er så ferske, så ville vi være på den sikre siden. Testen viste at det var altfor tidlig å si noe ennå, Junita var i følge veterinæren ikke riktig klar for parring ennå. Vi er fra oss av spenning. I mellomtiden prøvde vi å møte Ruben og se, men ingen interesse å spore. Bare en sur tispe med løpetid! Vi må bare nøye oss med å vente litt til….

Ruben forteller mamman sin at Junita ikke er noe snill mot han..
Ruben forteller mamman sin at Junita ikke er noe snill mot han..

 

Ny blodprøve ble tatt til veterinæren den 12. november, men det viser seg at det fortsatt er altfor tidlig til å fastsette tidspunkt for en parring. Vi fikk erfare hvor utrolig kjekt det er å ha hannhund og hannhundeier en ca 20 minutters kjøretur unna der vi bor i disse spennende ventetider… Dagene gikk..

Hadde noen sett oss, hadde de nok lurt fryktelig på om vi var riktig vel bevarte. Hvor normalt er det å løfte halen og se rett inn i greiene på hunden, flere ganger daglig?? Hvor normalt er det å snakke om parring, løpetidstester, parring og parring, x-antall ganger om dagen?? Om noen hadde hørt bruddstykker av det vi snakket om, hadde de nok sett rart på oss, eller i verste fall sendt en bekymringsmelding til et visst sted. Heldigvis beholdt vi fatningen ganske bra, selv om spenningen var til og ta og føle på. Spesielt for mor.

Den 17.november var vi nok en gang til veterinæren for en ny løpetidstest, men de sa fortsatt at det var altfor tidlig å si noe sikkert. En ny test anbefales, evnt at Junita forsøkes parres om tidligst 3-4 dager….. Ahhhwwww….. Hvem var det som sa at det var bare å se på hundene, slippe de sammen, og at de da ville ordne opp selv???

Vi gjorde forsøk på parring, men frøken Junita var ikke det minste enig i vår avgjørelse. Hun hadde rett og slett ikke de samme planene som mor. Ikke i det hele tatt, faktisk!

Vi venter mer…… venter, og venter!

Nye forsøk. Junita tar styringen, Ruben får bare kjeft. En sur og sær frøken, og en nydelig hannhund som bare blir mer og mer frustret over den dumme luremusa. Junita er en prøvelse.

Den 20.november, på dag 23 i løpetiden, dro vi på nytt opp til Hilde og Ruben. Vi hadde et nytt håp. Junita var mye mer høflig i dag, ikke fullt så streng liksom. Men frøkenen hadde definitivt ikke planer om å bli parret. Vi forsøkte og forsøkte, men Junita hadde bestemt seg. Ingen fikk lov til å komme til der bak. Ruben fikk kjeft så det holdt i massevis, faktisk så mye at vi som sto rundt, fikk fryktelig vondt av han. Enn å bli lurt så til de grader av denne terglusa. Ruben fikk litt ekstra med godbiter, litt bestikkelser. Litt snacks for i det hele tatt å holde ut med denne vanskelige damen.

En ny og spennende dag! Veterinæren hadde sagt ny test/ forsøk på parring om 3-4 dager, så i dag forsøkte vi på nytt. Hver dag består av temaet parring. Enkelte holder på å «klikke» fordi temaene er ganske så ensformige rundt middagsbordet, hvis det i det hele tatt blir middag på gjengen.

Vi startet med ny giv! Dag 24 i løpetiden er ganske så sent, men testene viser noe annet. Vi tok på nytt turen opp til Hilde og Ruben for et nytt forsøk. En ny spenning venter. Skjer det noe i dag? Vil Junita være like sur og sær?

 Ruben flørter etter beste evne..

Ruben flørter etter beste evne..

Junita var veldig flørtete og interessert i dag. En kjempestor endring i oppførselen. Mor var gledelig lykkelig og et lite håp ble tent. Ruben på sin side syntes ikke dette her var noe særlig. Han husket nok godt den sure og tverre frøkenen som ikke engang ville la han få lukte på henne. En slik sær oppførsel huskes. Ruben syntes det var mer spennende å lukte på trær og i bakken, leke og ha det gøy. Disse der parrings greiene ble litt for mye for en stakkars ;O) Junita på sin side, flørtet og flørtet, og ble nesten litt vel mye interessert. Det virket nesten som at hun ble litt fornærmet da Ruben ikke viste noe interesse for henne.

Vi tok turen til veterinæren, hele gjengen. Testen viste at det fortsatt var litt tidlig, at topp brunst ville bli på søndag/ mandag. Ruben og Hilde dro til Hamar på hundeutstilling, mens vi andre prøvde å roe ned spenningen her hjemme.

Å være førstegangs oppdretter er jammen ikke lett! Vi ventet litt til…..

Søndag, dag 26 i Junitas løpetid. Vi prøvde nok engang. Junita var mer klar, og hun prøver å gjøre alt hun kan for å sjarmere en vakker gutt. Ruben på sin side synes Junita er mer masete og slitsom enn noen gang, og han har nok for lengst mistet troen på at sjansene er der. Han er helt uinteressert og tar livet helt rolig. Ikke noen vits i å stresse, selv om veterinæren sier at tispa er høyløpsk. Det ble selvfølgelig ingen parring i dag heller…….. Mer venting på gang!!

Dag 27 i løpetiden, testen til veterinæren viser at Junita er i høybrunst. Andre hannhunder klikker i hennes nærvær. Ikke Ruben. Han er fortsatt like rolig og avbalansert. Eieren skjemmes tydelig, men det er jo lite vi kan stille opp med når de selv ikke ønsker.. Turen går til veterinæren igjen. Det blir foretatt en assistert befruktning. Ruben blir tappet av sæd med Junita foran seg. Junita blir inseminert like etterpå. Rubens varer var fulle av yrende liv, og veterinæren mener bestemt at insemineringen ble svært vellykket. Vi drar hjem, Junita sover og sover. Vi lar henne sove og slappe av, da de likevel bør holdes ganske så rolige etter en inseminering. Vi skjønner hun er utslitt, det er vi også! Av alle inntrykk og følelser.

Dag 29, vi prøver nok engang med naturlig parring, men så absolutt ingen interesse å spore. Vi bestemte oss i samråd med veterinæren, at vi skulle ta en ny inseminering. Nok en ny assistert befruktning. I dag syntes ikke Junita at turen til veterinæren var noe trivelig. Vondt var det også i dag, noe som tyder på at løpetiden nærmer seg slutten. Veterinæren mente likevel at det var en meget vellykket inseminering, men at det var mer sjanser på den forrige insemineringen som ble foretatt.

Vi forlot veterinæren, mor med en liten (eller en litt stor…) klump i magen. Jeg føler meg svært så egoistisk. Vil jeg virkelig hunden min SÅ vondt!! Må hun virkelig igjennom alt dette for MIN SKYLD? Og ikke minst, hva mener Junita om MEG? Tankene er mange, svært mange!!

Vi starter på ny med ventetiden!! En ventetid med et nytt håp. Skal drømmen bli til virkelighet??

En stor nedtur ventet oss hos veterinæren. Ingen små valper inne i magen....
En stor nedtur ventet oss hos veterinæren. Ingen små valper inne i magen….

Så var ventetiden over, 2.januar 2009, dagen som vi kunne dra til veterinæren med Junita på ultralyd, var her. Vi håpet vi kunne innlede det nye året med å fortelle at Junita skulle ha små valpiser, men den gang ei. Ventetiden viste seg å være forgjeves. Junita var tom! Ingen små valpiser å spore. Ingen små JU/RU valpiser…….

– Akk så fort vi kom på bakkenivå igjen!

Drømmen om et valpekull brast. X-antall tusen kroner kastet rett ut av vinduet! Ufattelig trist! Ufattelig skuffende! Den som var mest skuffet og såret var nok mor selv, og det kom en haug med tårer, som til tider rant i store bekker. Den drømmen skulle tydeligvis ikke bli virkelighet. Det så ikke ut til at det var «ment to be» for oss. Vi prøvde å tenke på noe annet for å glemme skuffelsen, men det var jammen ikke lett. Aldri før hadde vi hørt om så mange tisper som skulle ha og som hadde fått valpekull, vellykkede parringer og masse valper. Aldri før hadde vi hørt SÅ utrolig mye om ting som hadde med valper å gjøre, i virkeligheten, på TV, i radio, på nettet, ja, så absolutt overalt!! Og hver gang jeg hørte om det, kjente jeg en tåre i øyekroken! Et sårt og ømt tema.

– Skal vi virkelig gi oss så lett? Skal vi gi Junita en ny sjanse?

Vi bestemte oss igjen. Med ny giv og nytt mot, i samråd med oppdretter, hannhundeier og veterinær, bestemte vi oss for å ikke gi opp så lett. Vi måtte gi det hele en ny sjanse.

Ruben og Hilde legger en plan..
Ruben og Hilde legger en plan..

Hele familien har alltid hatt en stor forkjærlighet for Ruben, og vi var svært skuffet over at det ikke ble noe av denne kombinasjonen. Vi bestemte oss på nytt for å prøve med Ruben på kommende løpetid. Noen annen hannhund var på dette tidspunktet helt uaktuell.

Magefølelsen kjentes riktig. Alle var enige, og dermed kunne vi starte med ventetid på nytt. Ventingen på Junitas løpetid!

Vi innledet den første runden i denne omgang på pyreneerspesialen på Tynset. Ruben syntes det begynte å lukte utrolig godt av Junita, og vi gjemte oss litt på «utsiden». En liten «prøveparring» viste tydelig at Junita var ikke klar. Definitivt ikke klar!

Dagen etter, dro vi opp til Junitas oppdretter, hvor vi på nytt gjorde et nytt forsøk. «Er det lov og håpe på full klaff denne gangen?», tenkte jeg for meg selv.. Men den gang ei! SÅ lett var det ikke.

Junita er sur, og skal så absolutt IKKE parres. Definitivt ikke en lett match de to der, en virkelig utfordring. Selv Junitas oppdretter fikk brynet seg litt!

En ny tur til veterinæren, og nok en ny test som viser at hun ikke er klar ennå. Ja takk, DET har vi lagt merke til!! Mer venting, prøving og feiling. Mange frustrerte øyeblikk og svært mange tanker og tårer. HVORFOR går det ikke? Hvorfor VIL de ikke? HVA er galt? Er det ikke meningen at det SKAL gå? Kanskje Junita ikke kan bli drektig?

Nok en tur til veterinæren….. Nok en ny beskjed om at det var altfor tidlig…… Mer venting……

Jommen sa jeg førstegangsoppdretter!!! En svært mislykket førstegangsoppdretter, faktisk!

Etter flere mislykkede forsøk, tok vi turen nok en gang til veterinæren. Den nye testen viste at Junita var høyløpsk på lørdag og søndag, den 6 og 7 juni. I samråd med hannhundeier og veterinæren, ble det bestemt at vi skulle foreta nok en assistert befruktning. Ruben ble tappet og Junita ble inseminert på nytt. For mors del var ikke dette med lett hjerte, for i dag var det tydelig vondt til Junita. Jeg fikk mange tanker i hodet mitt… Og kan nok en gang bare bekrefte at det ikke er bare lett å være en førstegangs oppdretter. Tankene på forrige inseminering kom raskt tilbake. De forrige gangene ga jo som kjent heller ingen gode resultater….

På tur i skogen
På tur i skogen

Helgen kom, og forsøkene ble mange, og feilingene ble dessverre like mange også! Ikke en direkte lett oppgave kan man si.

Junita på sin side, veksler mellom skikkelig flørting, «litt» interessert og meget sur! Ikke lett å tolke alle de signalene for en frustrert Ruben heller.. Stakkars liten! Han fikk litt av en frøken å bryne seg på når han skulle forsøkes brukes i avl for første gang.

Ruben på sin side, gjør så godt han kan, og er virkelig en flott gentleman mot damen. Flørter og sjarmerer på alle kunstens regler. Men den dama der, er bare et kapittel for seg selv, det kan vi nok alle konstantere!!

Etter helgens aktiviteter, kan vi bare konstantere at ikke ett eneste forsøk kan regnes som vellykket. Mandagen kom, og vi måtte vurdere en ny inseminering. I samråd bestemte vi oss for å avslutte prossessen. Ingen ny inseminering. Ingen ny parring. Ikke mer snakk om det. Det har vært mye til Junita nå, og mye til Ruben også! For ikke å snakke mye til oss eierne av begge kjønn, vi var faktisk litt frustrerte og leie vi også. Nå er det bare krysse fingrene for at fredagens inseminering gir resultater i form av søte små valper om ca 62 dager. Vi holder føttene godt plantet på jorden i ventetiden.

I mens kunne vi nok en gang lese om oppdrettere som var på parringsturer, tisper som var på ultralyd og som var drektige, valpekull som var født, oppdrettere over hele landet og verden forøvrig, som gledelig kunne konstantere at ting hadde gått som planlagt. Fra vårt ståsted virket det som at vi var de eneste i verden som ikke fikk det til. Samtidig som vi gikk og ventet på resultatene, ble vi kontaktet av noen journalister som gjerne ville besøke oss etter at valpene hadde blitt født…….

Aldri før hadde det vært SÅ spennende å vente!

Vi ventet spent, og prøvde å ha føttene godt plantet på jorden. Samtidig prøvde vi å tilegne oss viktig kunnskap, itilfelle Junita var drektig. Litt greit å være litt forberedt iallefall.

For å prøve å glemme alt mas og kjas om parringer, drektige tisper og valper, bestemte vi oss for å få labbene opp fra landjorda. Vi reiste til sol og varme i Tyrkia, på en meget velfortjent ferie, mens Junita fikk være på sin velfortjente ferie hos vår venninne Marit. Der ble hun skjemt bort sammen med to flotte hannhunder, lekte og hadde det fint. Et siste forsøk på å få alle valpetanker bort fra hodet. Ikke så lett, men vi gjorde så godt vi kunne.

Nok en tur til veterinæren
Nok en tur til veterinæren

 

 

 

 

 

 

På sms’er fikk vi tilbakemeldinger om at hun spiste mer, at hun hadde lagt på seg, og at hun hadde blitt bredere rundt magen. YES, tenkte vi, endelig hadde det gått.. Samtidig som vi hadde begge beina godt plantet på jorda- heldigvis. Vel, vi gjorde så godt vi kunne iallefall.

Den 15.juni klokken 10.00 landet vi, etter en herlig ferie i sol og varme, klokken 12.00 var Junita hentet OG hadde allerede vært hos veterinæren på ultralyd.

Så kort tid tok det å komme på landjorda igjen, Junita var nok en gang T O M !

Ingen små nøster å se
Ingen små nøster å se

Skuffelsen var stor, og tårene rant i strie strømmer.

 

 

Alle var kjempespente og lykkeønskningene var svært mange. Nå var det bare å sende ut sms’er for å fortelle den triste nyheten. Jeg orket ikke snakke med alle med en gang. Nyheten ble publisert, bloggen oppdatert, og det kom mange kjempekoselige hilsninger. Mange følte med oss, og støttet oss……..

Drømmen brast, igjen! Alt styr og mas for absolutt ingenting, bortsett fra erfaringene..

Men en ting er jammen sikkert, etter 14 dager på ferie var det fantastisk deilig å se Junita igjen. Det ble faktisk glemt i iveren etter å ta turen til veterinæren for en ny ultralyd.. Vi måtte bare komme på landjorda igjen for at det gikk opp for oss!

TUSEN TAKK TIL ALLE SOM HAR STØTTET OSS OG HJULPET OSS IGJENNOM DENNE PROSESSEN, og spesielt takk til Hilde Stenstad, Hilde Aune, Marit Hasfjord og Beate Konstad. Til familie og venner som alltid var tilstede for en «liten» prat som faktisk hadde med parring, valper eller noe annet med hund å gjøre.

Jeg forstår i ettertid at samtale emnene var temmelig så ensformige fra min side, og skjønner godt grunnen til at flere prøvde å snakke om noe annet, som kanskje ikke fenget meg like godt… Takk også for alle koselige meldinger på facebook og på vår hjemmeside, de varmet et såret hjerte noe utrolig mye! TUSEN TAKK alle sammen!

Etter en stund hadde vi slått oss til ro med at Junita ikke kom til å bli den hunden som skulle starte kennel Pyrnitas historie. Det var ikke meningen at Junita skulle ha valper. Vi hadde besluttet at nok var nok. Vi hadde brukt nok tid og penger på vårt mislykkede drektighetsprosjekt og slått oss til ro med dette. Det var trist, men slik er livet. Ikke alle er like heldige, mens mange som slettes ikke burde vært heldige, plopper ut med valper i vildens sky, uten å ha verdige hjem og eiere til avkommene. Det er utrolig urettferdig.

Oppdretter Hilde Aune mente at vi ikke burde gi opp tanken helt. Hva med å prøve en ny hannhund mente hun. På vår side, så var løpet kjørt, vi orket ikke mer. Vi ville ikke utsette Junita for mer påkjenninger mht parring og valpemas, dessuten blir hun ikke yngre med årene.

Likevel klarte vi ikke helt å slippe tanken. Vi snakket litt om det Aune sa. Og vi tok etterhvert en tur til veterinæren og snakket litt med han om tankene. Junita blir 5 år i desember 2009, og han mente at hvis vi skulle forsøke igjen, kunne vi ikke drøye noe lenge før det var for sent. I samråd med familie, oppdretter og en ny hannhundeier, bestemte vi oss for å gjøre et siste forsøk.

Vi startet på nytt med en ny ventetid! Venting på løpetid, venting på den perfekte dagen… venting på å bestille billetter til avreise… venting, venting, venting!

Denne gangen skulle jeg og Junita reise langt avsted. Vi hadde så absolutt ikke mulighet for feiling med tanke på tid og sted, her måtte det nøye planlegging til. For ikke å nevne en solid og god porsjon fortjent flaks.

 

En nydelig svensk sjarmør
En nydelig svensk sjarmør

Den nye hannhunden, en nydelig hund fra Carina Lindborg på kennel Wonderwhite’s bodde i Enkjöping i Sverige. Wonderwhite’s Dark Disguise, alias Doszky, er en nydelig hannhund som jeg fikk gleden av å hilse på ved to anledninger, bl.a når den BIR og ny Norsk champion på pyreneerhundspesialen på Sigernessjøen.

En fantastisk flott og stødig hannhund på alle måter. Denne hunden var den aller første jeg la merke til når vi kom på utstillingsområdet i 2006. En staselig kar, så snill og god. Dette var grunnen til at han ble den andre hannhunden vi ville forsøke med. Han hadde dessuten et kull på 13 valper etter seg fra tidligere, så dette hadde han gjort før. Noen fortalte oss at alle gode ting er tre…… og vi fikk etterhvert troen på det vi også. Vi fortsatte ventetiden litt til…….

BIS på spesialen i 2006
BIS på spesialen i 2006

Etter noen mailer frem og tilbake til Doszkys oppdretter, ble vi enige. Det var ikke Carina som eide han, derfor måtte eierne kontaktes også. Ikke lett å planlegge med de når man ikke vet dato, og definitivt ikke når man plutselig kan ende opp med å komme midt i julehøytiden Men de var svært gjestfrie. Det var bare å komme. Jeg skulle bare gi beskjed til Carina når jeg var på vei..

Denne gangen skulle turen gå desidert mye lengre enn 20 minutters kjøring unna. Dette krevde planlegging og en god porsjon flaks for at prosjektet skulle lykkes. Denne gangen måtte alt være klart. Vi skulle egentlig kjøre bil, men med et helt forferdelig vinterføre og ca 150 mil å kjøre, ble dette helt uaktuelt. Valget falt på tog. 13 timer en vei, fra Storlien til Skövde, samt 25 mil en vei med bil. Planen var klar, det var bare å vente på løpetiden, og krysse fingrene for ledige billetter på toget.

Etter mye nervepirrende venting, kom den endelig, løpetiden, den 19.desember. Det ble litt mer spenning enn det var lov å håpe på. Når er tiden inne? Når må vi reise? Hvor lang tid har vi? Får vi feiret jul med familien? Utrolig spennende, men egentlig veldig vanskelig også. Hvem ønsker vel å reise fra familien sin på julaften? Og om det ble på denne dagen eller 1.juledag, så gikk det ingen tog heller.. Vi «godsnakket» med Junita. Fortalte at hun måtte vente og smøre seg med tålmodighet, og at vi svært gjerne ville ha en koselig julefeiring først. Huff, den tiden var uholdbar spennende…. Det ble litt vel mye!

Nok en gang ble det mye studering «inni der», i håp om å ikke se noen forandringer riktig ennå. Vi ville så gjerne vente til julehøytiden var over. Vi berget julaften, og vi berget sønnens 15 års dag. JIPPI! Fortsatt ingen forandringer å spore der bak….

Samtidig som vi gikk og ventet på den riktige dagen, var vi ofte inne på det svenske jernbaneverkets hjemmeside og sjekket togbilletter og priser. Alt var utsolgt, ikke en eneste ledig billett til en normal pris igjen, på lange tider. I og med at vi skulle reise med hund, så måtte vi ha plass på husdyrskupè, og det så ikke akkurat så bra ut med tanke på billetter.. Hjertet banket litt raskere, var det ikke meningen vi skulle dra? Vi ønsket ikke å dra for enhver pris, så det ble over all forventning spennende. Samtidig kom det spørsmål fra nær og fjern om vi var på vei snart. Mange brydde seg, og ønsket oss lykke til med prosjektet.

Vi var jevnlig hos veterinæren og flere blodprøver ble tatt. Vi skulle hatt klippekort til veterinæren. Hver gang fikk vi samme beskjed; kom tilbake om et par dager og ta en ny test. Vi kom tilbake! Vi hadde ikke tid til å bomme på dag, så vi tok ingen sjanser, vi hadde ikke råd til å feile. Om hun gikk over den riktige dagen, ble det ikke noe ny løpetid å prøve på. Hun blir da for gammel… Her måtte alt være temmelig nøyaktig.

Vi berget 2.juledag også, og flere juleselskaper. Ting var umulige å planlegge.. «Vet ikke om vi kommer ennå, mulig vi skal på sex-reise», var mors svar når noen spurte om vi kom eller skulle bli med på noe. Det kom noen merkelige blikk tilbake innimellom.

Den 28.desember, på dag 10 i løpetiden, var vi hos veterinæren og tok en ny blodprøve igjen. Nok en gang fikk vi tilbakemelding om at det var for tidlig. Søsteren min fra England kom på Trøndelags besøk den 29.desember, jeg hadde ikke riktig turt å glede meg til det, i og med at jeg ikke visste om jeg i det hele tatt var hjemme. Jeg fikk med meg min søsters hjemkomst.

Dagen etter, den 30.desember var datteren med på Melhus cup i håndball. Hun hadde hele tiden vært så spent på om jeg fikk den med meg, og jeg fikk gleden av å være en ivrig og lykkelig supporter når de vant hele cup’en.

Samme dag, mellom pausene, var vi nok en gang hos veterinæren. Det aller første veterinæren sa etter å ha sett blodprøven, var «her er det bare å planlegge raskt, parring bør skje om 3-5 dager». Du kan si mors hjerte hoppet litt raskere enn vanlig. I mellom pausene i kampene, satt jeg på mobilnett og søkte etter togbilletter til Sverige. Ikke en eneste ledig billett å finne, alt var utsolgt. Alle skulle visst hjem etter endt juleferie. Jeg ringte og prøvde å bestille, fikk samme svar, alt var opptatt, ikke en eneste billett. Frustrasjonen ble litt større. Skulle det ikke bli noe av turen vår? Tanken på å kjøre var helt uaktuell.

Jeg prøvde på nytt når jeg kom hjem. Mens jeg satt på nettet, ble det plutselig en ledig plass i kupeèn hvor det er tillatt med hund. Utrolig men sant, vi fikk billett til 1.januar 2011.

Vi fikk feiret nyttårsaften med familie og venner, spist masse nydelig mat og koset oss masse. Alle helligdagene berget, vi fikk bli med på alle.

Dagen etter, den 1.januar var vi endelig på vei til Doszky. Vi skulle tilbringe 13 timer på tog, og det gikk over all forventning. Vi bare koset oss hele tiden, møtte mange nye, kjempekoselige mennesker og hunder, og fikk sett masse nytt. Det ble en herlig reise til Sverige. En reise full av forventninger, og spenningen i kroppen var stor. Eneste ulempen med togturen, var de tre hannhundene som måtte være i samme kupè som en høyløpsk tispe. De, stakkars hadde det slettes ikke bra! Ikke eierne deres heller, for den saks skyld! Ei heller de andre togpassasjerene. Det ble litt av et hundeliv, og kjekt var det, for da ble målet med turen glemt for en stakket stund. For å si det slik, det var ikke det minste tvil om at Junitas løpetid var perfekt timet.

Vi gikk av toget i Skövde i 06.00 tiden, og ble hentet av min svigerfar. Etter noen timers søvn, ble resten av dagen en skikkelig sløvedag. Vi trengte å hvile ut til morgendagens aktiviteter, begge to.

Nyter tiden og lader opp
Nyter tiden og lader opp

Den 3.januar lånte jeg mine svigerforeldres bil. Vi skulle kjøre 25 mil, til stedet der hvor Doszky bor og på veien skulle vi møte oppdretter Carina Lindborg. Jeg var fryktelig spent, hvordan ville dette gå?? Vi var SÅ nært målet. Det ble en lang og spennende tur, full av tanker, itillegg til en forferdelig vei å kjøre. Utrolig glatt og en masse utforkjøringer og kollisjoner på veien.

Klokken 13.40 var vi fremme på et helt fantastisk flott sted, et drømmested. Et helt fantastisk sted og drive med hunder- og hester, som denne familien gjør. Jeg ble totalt forelsket i plassen. Menneskene som tok imot oss, var utrolig trivelige, meget imøtekommende og hjelpsomme. Doszky var fortsatt den herlige hunden jeg møtte og koset sånn med bl.a på pyreneerspesialen, og han var kjempeglad for at vi kom på besøk til han. Han viste glede med hele seg, akkurat slik de gjør, disse herlige py’ene. Junita var litt mer reservert til å begynne med, hun kjeftet litt på Doszky. Syntes han ble litt vel innpåsliten. Vi prøvde litt, men hun kjeftet slik at vi tok en liten pause.

Lek og morro
Lek og morro

Plutselig fant hun ut at mor egentlig hadde valgt en kjekk kar, og ble hodestups forelsket. Stakkars Doszky fikk ikke fred i det hele tatt. De gjemte seg unna, og de prøvde.

De så ut til å nyte hverandres selskap, og det var flørting på høyt nivå. Han var nok i nærheten av å klare det innimellom, men Junita trakk seg hylende tilbake, for så å terge han mer. Stakkars han ble helt utslitt. Junita lot seg ikke lure så lett, hun ville ha et skikkelig langt forspill, men da slet hun bare ut stakkars Doszky. De fikk seg noen pauser. Junita ble litt for meget for gutten, hun på sin side, hadde det perfekt når hun fikk løpe og fly litt innimellom. Vi fikk ordnet med et avgrenset område, og det fungerte mye bedre..

Junita sutret lenge når vi dro derfra
Junita sutret lenge når vi dro derfra

Junita var tydelig veldig fornøyd med mors valg av make. De gjemte seg litt unna i hundegården, og de prøvde seg igjen. Vi tok noen pauser innimellom, og Junita var faktisk den som sa fra at nå var det på tide å gå ut igjen. De fikk det ikke til, ikke med assistanse fra personer med kjempegod kompetanse heller. Junita var litt for aktiv, og Doszky ble raskt sliten. Vi bestemte oss for å la de få hvile litt og prøve litt mer dagen etter.

Junita sutret da vi dro fra han, og roet seg ikke før lenge etterpå. Carina inviterte oss hjem til seg på en matbit, og vi fikk hilse på hennes herlige firbente. Utrolig koselig!

Så startet turen tilbake til Mariestad igjen, 25 mil på såpeglatte veier, men det gikk bra, heldigvis.

Vi prøvde over flere økter, og hadde flere pauser, men det ville seg ikke. De fikk det ikke til. Vi satset på at det fortsatt var en dag for tidlig, og bestemte oss for å prøve igjen i morgen.

Det er lov til å håpe......
Det er lov til å håpe……Dagen etter, den 4.januar, var vi nok engang på vei til Västerås. Vi ble nok engang tatt svært godt imot, og Carina var med å hjalp oss igjen. Junita var helt fra seg av glede når hun så Doszky igjen. De gikk rett på sak og vi hjalp til så godt vi kunne. De prøvde og prøvde, men de fikk det ikke til. Ikke var det noen veterinær som kunne hjelpe oss heller, da det var juleferie.

Kanskje???

Kanskje???

Vi fikk spørsmål om vi ville overnatte, og takket gledelig ja til dette.

Føret på veiene var forferdelig, så det var godt å slippe å kjøre 50 mil ekstra. Det ble disket opp til mat, nydelig villsvinkoteletter med deilig tilbehør, og utrolig herlig gjestfrihet. Det var bare å føle seg som hjemme! Det ble prøvd parring flere ganger utover kvelden, men uten å lykkes, dessverre.

Etter en god natts søvn, forsøkte vi igjen, fra morgenen av. Siste dag og siste sjanse, det MÅTTE gå. Hundene var ivrige, men fikk det dessverre ikke til i dag heller.

De gjemte seg unna
De gjemte seg unna

Vi prøvde det aller meste, men helt uten hell. Carina rådførte seg med flere, bl.a med Junitas oppdretter Hilde, og flere veterinærer, men ingen kunne hjelpe oss. Det var juleferie for veterinærene, og veterinærvakten tok kun imot akutte oppdrag. Vi snakket om inseminering, men det var ingen veterinærer som gjorde dette i ferien, dessverre, så det var vel ikke meningen det skulle gå i det hele tatt. Alle gjorde det de kunne for oss, og undersøkte alle muligheter, det var ikke mer som kunne gjøres. Vi gjorde et siste forsøk, men det gikk ikke, dessverre. Det var ikke fritt for tårer, jeg ble utrolig skuffet og lei meg. Drømmen om et valpekull på Junita braste nok engang.

Vi takket pent for oss og startet på turen tilbake til Mariestad. Både Junita og jeg syntes det var fryktelig trist å reise fra Doszky, og enda mer skuffende var det at det ikke ble noe av den kombinasjonen vi så sårt ønsket.

Tusen takk til familien Blocher som eier denne flotte hunden, Carina Lindborg på kennel Wonderwhite’s, oppdretter Hilde Aune på kennel Cubilon, mine svigerforeldre, venner og familie for fantastisk hjelp og støtte underveis.

De 25 milene i bilen ble fryktelig lange, og tårene kom flere ganger. Skulle det virkelig være SÅ innmari vanskelig å få Junita drektig?? Det ble en lang tur, men så ufattelig deilig å komme frem til dekket bord og nydelig middag hos mine svigerforeldre. Junita var utslitt å sovnet raskt. Vi fikk noen få timer med de før det igjen var på tide å komme seg avgårde. En 13 timers lang togtur tilbake til Trøndelag.

Natten ble tilbragt i en utrolig liten togkupè, sammen med tre andre hunder og en treåring som ikke ga oss et sekunds fred. Det ble en lang og slitsom natt, uten et sekunds søvn på mor. Junita var så utrolig trøtt og sliten at hun sovnet straks muligheten var tilstede, og sov vel og lenge. Hun var helt utslitt.

Det ble en lang natt. En natt full av tanker og følelser. Et følelsesmessig kaos i hodet mitt. HVORFOR skal det være så innmari vanskelig å få oppfylt drømmen sin? Vi har iallefall gjort det vi kunne, både nå og tidligere. Med to fantastisk flotte hannhunder, Ruben og Doszky.

Turen tilbake til Trøndelag, ble også en meget kald fornøyelse. Ute var det -27 grader, inne i toget var det is på vinduene og veggene, mens varmeapparatene ikke virket. Trivelig retur!

Klokken 06.00 kjørte toget inn på Storlien stasjon, og vi fikk beskjed om å kle oss godt. Det var nemlig -35 grader på fjellet, med vind itillegg. Deilig etter å ha hutret i noen timer om natten. Ikke nok med det, bilen var nedsnødd og motoren var helt død. Utrolig trivelig avslutning på turen. Fikk omsider litt hjelp, kom oss etterhvert hjem til et varmt hus, og nydelig mat hos resten av familien.

Vi kom oss velberget hjem, mange opplevelser og erfaringer rikere. Denne reisen ble på 26 timer i tog og 100 mil i bil. Galskap? Neida, bare en enorm lyst til å lykkes.

Da ble det ingen valper denne gangen heller. Erfaringene på denne reisen, fra start til slutt er mange. Vi kan jammen si at vi har gjort det vi kan for å få vårt aller første valpekull, uten å lykkes. Jeg synes vi har gjort oss fortjent til å få drømmen vår oppfylt, men slik ble det da dessverre ikke.

Nå for tiden, er iallefall alle muligheter stengt. Junita er nå pensjonert, og vil aldri oppleve å få et valpekull. Hun skal få slippe å være en del av våre parrings- og valpetanker i all fremtid. Hun skal få en god og flott alderdom, uten etterkommere. Hun skal få fortsette å være den dronningen hun er. Vår verdens herligste hund, uansett om hun har gitt oss noen (MANGE) grå hår og søvnløse netter under planleggingen. Hun betyr like mye for oss uansett, tross alt!

Veterinæren vår konstanterte at Junita hadde en hormon- og fertillitetsforstyrrelse, at hun derfor ikke kunne bli drektig. I og med at vi ikke skal prøve igjen, orket vi ikke å utrede henne nærmere, og slår oss til ro med dette. Det ble noen få kroner tilbake på forsikringen, men ikke på langt nær nok til å dekke de reelle utgiftene vi har hatt.

Våre erfaringer som førstegangsoppdrettere, ble liksom litt mer innviklet enn det vi hadde planer om. Vi har fortsatt ikke lyktes, og har nok ikke helt mistet motet heller. Kanskje en gang finner vi en ny perfekt tispe å fortsette kennel Pyrnitas historie med? Kanskje en gang vil også vi lykkes med drømmen og planen vår, og da skal jeg love at de små valpene, er hjertelig velkommen og svært så etterlengtet til vår verden.

Vi er blitt mange erfaringer rikere, og mange tårer fattigere, NÅ går det bare en vei- FREMOVER for å lykkes ved neste forsøk, med en annen flott og frisk tispe, om forholdene ligger tilrette.

En gang, en vakker dag blir det nok VÅR tur også, så drømmen består!!

Vi gir ikke opp så lett!! Vi kommer tilbake, mange erfaringer rikere!! En vakker dag blir kennel Pyrnitas aller første valpekull født! Vi gleder oss veldig til denne dagen kommer!

Eneste forskjellen er at det ikke blir Junita som bringer historien videre, hun startet den, og vil for alltid være den aller beste for oss!

Kan vårt nye lille tilskudd være den som fortsetter historien om PyrNitas??
Kan vårt nye lille tilskudd være den som fortsetter historien om PyrNitas??

 

 

 

 

 

 

 

EN VAKKER DAG………!

 – fortsettelse følger, forhåpentligvis!

Skrevet av Anne-Liss Bortne

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Vårt liv med hund og foto.