– til en gammel hund <3
Sitter her, med tårer i øynene, og ser på min aller beste venn med kjærlighet. Det er ikke en hvilken som helst bestevenn.
Det er verdens beste bestevenn, i form av et herlig og hjertelig firbent vesen. En lykkepille på fire labber og deilig myk pels.
Min egen sunne og livsnødvendige medisin som gjør fantastisk godt i kropp og sjel. Bedre enn all verdens medisiner, bedre enn alt som finnes.
En meget spesiell medisin, på mange måter og utrolig vanedannende, heldigvis..
Når lykkepillen min kom til verden for snart 10 år siden, som en julegave, natt til 1.juledag, banket hjertet mitt flere ekstra slag. Valpene var ikke mange timene når oppdretteren la ut bilder av det nyfødte kullet. Jeg scrollet meg nedover på bildene, og der var du!! Jeg hadde ikke engang møtt deg, før tårene trillet. Bilde nummer tre var uten tvil meget spesielt. Jeg gråt, og datteren gjorde det samme, uten å ha sett hvilket bilde jeg falt for. Meget spesielt! «Ment to be» sier jeg!
Junita, du er uten tvil vår lykkepille. Fra første stund var du ment for oss. For akkurat denne familien. Du passer perfekt. Det føltes riktig fra dag èn, ikke et sekund med anger, bare lykke og glede hele veien. Jeg pleier å si at jeg har en ekstra «hale». Der jeg går, følger Junita etter. Det er kjærlighet og avhengighet. Ekte følelser, fra to og firbente, hjertelig ekte! Helt igjennom ekte, ubeskrivelige følelser.
Som hundeeier har man tatt på seg et enormt ansvar og har mange forpliktelser for det firbente vesenet man faller for som liten valp. Har man anledning til å gi det et godt og verdig liv i hele dens altfor korte levetid? Om man er i tvil, bør man skaffe seg en lekehund fra en lekebutikk isteden.
Vi har ikke vært i tvil et sekund. Junita hører hjemme hos oss, fra valp til gammel hund.
Grunnen til at jeg ser på min lykkepille med tårer i øynene, er temmelig delt følelsesmessig. Jeg føler en enorm glede over å få være del av noe så hjertelig og ekte, og samtidig så trist fordi jeg evt hvor tidsbegrenset vår kjærlighet er. Det er en følelse som gjør vondt og tøft å snakke om. De som ikke har følt dette ekte kjærlighetsbåndet selv, har ikke peiling på hvordan det føles. Det er jo tross alt «bare» en hund…… «Bare» faktisk…… Jeg får lyst til å hyle ut hver gang jeg hører den setningen…
For meg er ikke min hund «bare» en hund. Det er et familiemedlem. En del av husstanden, har til og med både navn og et bilde av seg på dørskiltet vårt og er alltid med å sender julehilsninger på julekortet, år etter år.
Dessverre er det slik som med alle levende vesener på vår jord. De har kun tilmålt tid i livet vårt, og den er dessverre altfor kort! Alle hundeeiere som har fått æren av å , vet hva jeg tenker på. Vi trenger ikke si noe, vi skjønner det, og kjenner følelsen. Tiden er tilmålt. Vil vi kjenne når tiden er riktig? Vil vi klare å gjøre det riktige til riktig tid?
Vi er så «heldig» å ha en gammel herlig hund i hus og vi vet vi gir henne det beste vi kan. Hun har et godt og lykkelig hundeliv sammen med oss, hun viser utrolig glede, hver dag. Det er ikke uten grunn at hun heter Julia Joyeux, det betyr nemlig lystig og glad. Det er akkurat det som beskriver henne, en lykkelig hund, en hund som stråler glede, til glede for oss rundt henne.
Tårene kommer, for jeg vet at vi snart kan stå ovenfor en viktig og svært så vanskelig avgjørelse. Den tøffeste beslutningen vi hundeeiere bare må ta når vi først har påtatt oss ansvaret. Tårene triller, for jeg tenker faktisk på dette hver eneste dag. Nei, jeg er ikke iferd med å bli gal… Jeg er en ekte, forsvarlig hundeeier som gjerne vil gjøre mitt aller beste for min beste venn.
Som forsvarlig hundeeier har jeg et ansvar, hun skal ha et fullverdig liv som gammelhund. Jeg må glemme min egoistiske side, jeg må tenke på den firbente. Når er tiden inne?? Om dager? Måneder? År? Snart? Jeg håper det er lenge til, men vet jo at dagen, som vi uansett ikke klarer å forberede oss til, kommer.. Av og til hadde det vært greit å kunne stoppe tiden fra å gå videre.
I april merket vi at vår kjære veteran slet litt ekstra med å gå opp og ned trappen. Dagen etter var vi hos veterinær for sjekk. Betennelse i ryggen og meget svak muskulatur i bakparten. Junita startet med Carthropenkur, med fantastisk god virkning. Etter fire uker, var betennelsen borte og ryggen mye bedre. Dessverre har bakparten «sviktet litt» i ettertid. Noen få ganger under lek og litt løping, under en enorm glede da vi kom hjem fra 14 dagers ferie, og et par ganger på tur. Ikke mange gangene, ikke ofte, ikke på hver tur, men av og til.
Nok til å få hundemammahjertet mitt til å vokte henne litt ekstra.
Nok til å tenke tilbake på alle lykkelige stunder og gleder.
Nok til å kjenne på følelsen av at de har for få år med tilmålt tid sammen med oss.
Nok til å tenke tanken «når er egentlig tiden inne»?
Nok til å se henne i øynene for å se om jeg kan «lese henne».
Nok til å se om hun kan vise tegn til smerter.
Nok til at tårene renner tvert tanken kommer sigende, når jeg egentlig ikke vil tenke DEN tanken.
Frem til den dagen kommer, skal vi nyte hvert eneste øyeblikk.
Hver dag med en gammel hund i huset, er bonus i huset for oss. Vi har hatt mange herlige, og altfor korte år sammen, men vi håper at dagene, månedene og årene som kommer, tar lang tid. Vi må nyte godt av vår tilmålte tid sammen, mens vi har den. Glede oss over hver eneste tur, glede oss over de utallige e-postene som må leses og besvares på gress og stolper. Nyte gleden og øyeblikket på nye steder, kose oss og nyte godene livet har å by på. Nyte gleden hun viser når det kommer mennesker og dyr hun tydelig viser hun er glad for å møte igjen.
Junita er en glad og lykkelig hund, og jeg håper hun har gleden over livet sitt lenge ennå. Som husets gamle frue, skal hun få de godene vi har anledning til å gi henne-
Hun skal få løpe fritt når anledningen byr seg.
Hun skal få godteri når hun stiller seg foran skapet og spør med sitt bedende blikk.
Hun skal få den roen hun vil ha, når hun trenger det.
Hun skal få bestemme farten på turene fremover, akkurat slik hun har gjort i de siste månedene.
Hun skal få sitte i fanget vårt, og ligge i armkroken når hun ønsker det.
Hun skal få så mye kos og kjærlighet når hun kommer og ber om det.
Hun skal fortsette å få den omsorg og kjærlighet hun vil ha og trenger.
Hun skal få nyte gode tider sammen med en familie som nyter hvert sekund av hennes nærvær og glede. Vi i flokken skal fortsette å gi henne det hundelivet som er en gammelhund verdig.
Dagene nytes til det fulle. Hver dag er en bonus!
Junita,
du er den aller, aller beste og fineste gammelhunden som finnes <3
– iallefall for oss, flokken din!
Måtte vi få mange, fine stunder sammen ennå!
Kommentarer