De 4 bente er Bodil, Gaus og Doffen, sistnevte døde 3 dager etter.
Jeg hadde i alle år ønsket meg en stor hund, og hadde egentlig ikke tenkt på rasen pyreneerhund i det hele tatt. Det hadde Petter gjort, i 15 år! Han så rasen for første gang på en hundeutstilling i Charlottenlundhallen, og glemte aldri de store, hvite vakre kjempene.
Petter ville at vi skulle dra til en oppdretter i Trøndelag, kennel Cubilon, bare for å se på rasen… Og etter litt «om og men» ble jeg med, litt motvillig, da det i utgangspunktet var Leonberger, Nuffe eller Berner Sennen jeg hadde lyst på. Vi reiste opp til Kvål, og til oppdretteren Hilde D. Aune, og ble tatt godt i mot av Pyreneerhundene Bodil, Helga og Gaus. Det var litt av et liv i leiren kan man si… Skulle tro at man ble litt skremt når 3 digre vokterhunder kommer bjeffende mot deg i døra og ønsker velkommen.. Og så lita som jeg er, rakk de jo meg ganske høyt opp også. Det tok omtrendt 2 minutter før jeg satt i golvet med alle tre rundt meg, og der ble jeg sittende- lenge!! For et hundeliv!!
Stian og Gaus koser.
For å bli litt bedre kjent med rasen, fikk vi etterhvert «låne» noen av oppdretterens hunder, og spesielt Gaus fikk en meget spesiell plass i hjertet vårt. En skikkelig herlig og god kjempe, som bare var helt skjønn. Så snill og god! Valget ble enkelt- vi SKULLE HA pyreneerhund vi også! Og valpene kom liksom ikke «fort nok»!! ;o)
Endelig!! Natt til 25 desember 2004, ble J-kullet på Kennel Cubilon født, på sønnens fødselsdag! Dette ble litt av en bursdagsgave til Stian!! Det ble lagt ut bilder av de nyfødte valpene på nettet, og på de første bildene, var de bare 3 timer gamle. Hjertet mitt hoppet og tårene trillet når jeg så valp nr 3, jeg hadde ikke engang sett bildene av alle før jeg hadde bestemt meg! Jeg ville ha valp nr 3, uten tvil. Ikke helt normalt kanskje, men det var noe spesielt der- det var Junita!! Et bånd som har utviklet seg til de grader, det var «ment to be» oss! Dette ble bekreftet når vi satt ved valpekassa også, Junita kom til oss med en gang vi kom. Hun ble fulgt opp med mange og lange besøk i de 9 ukene hun var hos Hilde, og det må ha vært de lengste ukene i vårt liv! Jeg var litt «rar», gråt hver eneste gang jeg dro fra henne, snakk om hundegalskap.. Eller er det bare sånn vi med hundegalskap er??
Gleden var iallefall meget stor da Junita endelig kom hjem til flokken sin i Malvik den 21 februar 2005. For en herlig hund!! :o) Det riktige valget var definitivt tatt- uten tvil!! Tusen takk til Kennel Cubilon for en utrolig herlig og god hund.
Etter Junita kom i hus, har vi passet på flere hvite elegante isbjørner i kortere og lengre perioder, bl.a Kaizer, Johnsen, Simone, Lucky, Imre, Jonas og Dotten. Av disse fikk Kaizer en meget spesiell plass i hjertet vårt, da vi var imidlertidig hjem for han i 5 måneder, da de tidligere eierne ikke kunne ha han lengre. Kaizer lever nå et meget godt hundeliv sammen med Anne Kari og John på Otta og både jeg og Junita har vært å hilset på. :o) Takk til Kaizer for en herlig hundeopplevelse og lykke til videre.
Du kan lese mer om Junita på Junitas side