En fantastisk opplevelse.

Min standhaftige vokter..

Min kjære pyreneerjente Junita.

Jeg har alltid følt meg helt trygg når jeg har min kjære Junita ved min side. Fra denne dagen, VET jeg at hun passer godt på mammaen sin..

🙂

Dette hendte en sen, mørk natt, på en tissetur ikke så langt fra der vi bor. Både jeg og min kjære hadde sovnet på sofaen. Jeg ville ikke vekke mannen, så jeg tok med meg Junita på tissetur alene. Dette er for det meste mannen min sin oppgave, da jeg ikke er så særlig glad i å gå ute i mørket, sent på kveldene eller om natten.

Klokken hadde rukket å blitt over 03.00, og det var mørkt og helt stille i gatene. Vi gikk den vanlige lufteturen. Gatelysene var slukket fordi kommunen hadde bestemt seg for at det skulle spares på strømmen. Jeg var ikke så veldig tøff der jeg gikk, men jeg visste at Junita måtte på tissetur før vi skulle legge oss.

Vi kom til en sving. Bak svingen er det en bratt bakke. Akkurat i det vi skulle til å gå ned bakken, så jeg tre meget fulle menn i enden. Det fristet lite å gå ned. Jeg hadde mest lyst til å snu, for de virket ikke så veldig trivelige der de kom ravende i fylla. Nå har jeg aldri likt fulle mennesker, og sliter litt med de fra før, så jeg likte slettes ikke situasjonen.

Jeg var på vei til å snu..

Men det var da min kjære vokter grep inn. Hun merket nok at jeg følte meg veldig utilpass og at jeg hadde planer om å endre retning..

Hun kikket opp på meg, akkurat som hun sa: «Ikke vær redd, jeg skal passe på deg jeg»….

En merkelig følelse. Hjertet mitt hoppet og banket i vei, pulsen var kjempehøy, og jeg fikk tårer i øynene. Var dette en ren innbilning? Snakket hun til meg?

Uten å tenke meg om, var jeg på vei ned bakken. Ned mot de som jeg syntes det var meget utrivelig å gå imot. Hjertet banket. De virket ganske truende på avstand, selv om det sikkert bare var «tøffheten» de skulle vise….

Vi nærmet oss raskt disse mennene. De oppførte seg mer og mer truende jo nærmere vi kom, var ganske høylytte og spydige i sine kommentarer. Plutselig viste Junita seg fra en annen side enn hva det vi er vant til å se henne i.

Hun tok fullt og helt forsvarer- og vokterrollen sin. Hun strekte seg opp i kroppen, gikk med høyreist nakke og et høyt hevet hode, og all pelsen på kroppen reiste seg, og med svært bestemte steg nærmet hun seg de som kom i mot oss.

Jeg og Junita hadde hele tiden blikk kontakt, bortsett fra når hun observerte mennene.

Jeg grøsset og fikk frysninger. Min kjære Junita passet på meg til gangs. Jeg følte meg veldig beæret og svært lykkelig. Plutselig var jeg ikke en smule redd lengre, bare utrolig stolt over å ha en så herlig og fantastisk hund. En herlig vokter som virkelig passet godt på meg!

Akkurat i det vi skulle gå forbi disse mennene, som forøvrig hadde rukket å kommet på samme siden av gaten der vi gikk, startet Junita å knurre noe helt forferdelig. Hun viste tenner, og all pels var som et pinnsvin. Helt utrolig! For et herlig syn! Jeg slappet helt av i hele kroppen.

Tonen ble en annen på de som kom i mot oss. «Farlig hund du har??», sa den ene av dem, mens den andre snøftet noe helt uforståelig. «JA, kan nok hende det ja», sa jeg, idet jeg passerte..

Gjett om jeg følte meg kry. Min kjære firbente følgesvenn viste meg at hun er min herlige forsvarer i det jeg da syntes var en ubehagelig, skummel og ganske truende situasjon.

Når vi hadde gått forbi dem, kikket hun på meg, sutret litt, akkurat som hun sa «Sånn mamma, nå trenger du ikke være redd lengre». Pelsen kom ned på «normalen» igjen, og hun senket kroppen.

For en fantastisk opplevelse. :O)

Herlige hunden min, herlige Junita min, Så utrolig godt å se at du passer på de som har deg kjær. Jeg er så utrolig glad i deg, min flotte, tøffe pyreneerjente.

Jeg er så utrolig stolt av deg,

verdens beste vokter!

 

 

 

 

 Skrevet av Anne-Liss, 22/1-2011

4 thoughts on “En fantastisk opplevelse.”

  1. Nydelig historie, Anne-Liss:) Mest rørende syns jeg det er at du hører hva hun sier til deg. Hunder hører alltid hva vi sier inni oss, men det er ikke alltid omvendt:) Det er nok deilig å være hund sammen med mennesker som «hører».

    1. Kjære Gro Jeanette- Tusen takk for kjempekoselig tilbakemelding og for at du tar deg tid til å lese på hjemmesiden min. Det setter jeg kjempestor pris på. Velkommen tilbake <3

      Kjære Lykkelica- Tusen hjertelig takk for en kjempeflott tilbakemelding fra deg også. Vår kjære Junita er meget spesiell, og innimellom er et lett å si hva hun tenker.. Hun er en fantastisk hund som betyr så utrolig mye for oss alle sammen, at hun passer slik på oss, er bare en bekreftelse over hvor mye vi betyr for hverandre. <3

  2. Denne historien var kjempeflott, Anne-Liss! Utrolig hvordan dyrene kan passe på eierne sine og forstå oss, uten at vi sier noe.. Det har jeg opplevd noen ganger selv også.

    Kjempefin side du har, forresten! Stå på!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Vårt liv med hund og foto.