Martna og sosialisering

I dag åpnet junimartnan på Stjørdal, og der må vi jo selvsagt ta oss en tur. Min første tanke når det er noe som skjer i nærheten, er å ta med hundene og sosialisere litt. Jeg vet at noen av mine venner tenker «Nei, dit skal vi ikke, er for mye folk der eller gidder ikke det der stresset.». Jeg tenker «Ahhhh, herlig, masse folk, dit MÅ vi». Og slik ble det i dag også. Ikke så mye folk å se i gata ennå da, men noen er det da iallefall, og vi får gått litt rolig å se oss litt rundt.

Spennende, en stor og merkelig bukett langt oppe i lufta! Dessuten lager den masse lyd. Har du egentlig tenkt på hvor mye lyd gassballonger lager der de henger i lufta?? Og på ekte martnas vis, var det gassballonger overalt. Denne buketten blåste i hodet på Razelle, men hun bare tittet opp og gikk videre. Hun var mer interessert i dunken med vann, og syntes det var dårlig gjort at lokket var på.
Litt kontakttrening er viktig, og vi gjør så godt vi kan.

Det begynner å fylles opp med folk. Vi setter oss litt på en benk å ser på livet rundt oss, og det er jammen noen folk som kommer å ser på oss også… Vel, de firbente iallefall.

Så var det disse ballongene igjen da, de er jo overalt. Men Junita og Razelle bryr seg ikke i det hele tatt, mor er mer spennende, eller, kan det være godbitene som frister mer??
Kunsten er å kunne slappe av og ta livet helt rolig, ikke bare stresse rundt. Vi satt oss på den benken der vi så det var mest trafikk. Razelle la seg rett ned, og var nesten i fare for å bli trampet eller kjørt på. Her gikk alle tett inntil oss, barnevogner og rullestoler kjørte forbi og unger kom løpende eller syklende.. Razelle lå bare å så seg rundt hun. DA er det lov til å være stolt da!!!

Jeg må bare innrømme, at når jeg får denne kontakten med mine hunder, og da spesielt med Razelle, som jeg trener så mye med, ja da får jeg en tåre i øyenkroken. Det betyr så mye for meg, at det vi trener på,
Jeg vil påstå at vi har vært svært gode representanter for rasen vår i dag. Junita og Razelle har vært helt eksemplariske. De har oppført seg perfekt, ingen problemer, hverken med folk, hunder eller ting. Det har vært et yrende liv rundt oss overalt, masse lyder og utrolig mye deilige lukter. Vi har snakket varmt om rasen, fortalt velvillig XXX-antall ganger, og de firbente har vært kontaktsøkende og vist seg veldig bra.

Innimellom all oppmerksomheten, rakk jeg ikke å snakke ferdig med noen, før jeg måtte svare noen andre. Folk kom rett bort til oss, skrøt uhemmet av hundene, og klappet og koset. Ei dame ble så utrolig rørt av dem, at hun begynte å gråte. Hun var så glad i hunder, stakkars, at det fremkalte sorgen etter den hun hadde måttet ta med til dyrlegen for en aller siste gang, for et par måneder siden. Jeg følte med henne, og ga den gamle, ukjente damen en god klem, og Razelle spanderte en sleik! Hundefolk ER hundefolk!!! Vi støtter hverandre!

Razelle var så stolt da hun faktisk kom seg opp på benken uten hjelp. Her fikk hun meget god oversikt.

Et stille øyeblikk uten noen som klapper eller spør.. Vi nyter det, og koser oss meg iskaffe og milkshake.   Men det står fortsatt masse folk rundt oss, ser på og snakker om oss..

Ikke noe å si på kontakten her iallefall. Jeg er meget stolt iallefall. og det UTEN godbit!

Så var det denne Tyrannosaurus Rexen igjen da, nå fikk Razelle sjekket den ut. Like etter kom den «løpende» mot henne, og hun bare tittet på den, og gikk videre. Ikke redd den heller, selv om den viser store skumle tenner 🙂

Men «NÅ VIL JEG HJEM», sier Razelle med hele seg. Hun trekte seg unna all oppmerksomhet, snudde rompa til og la seg godt til under benken. Slik ble det, vi dro.. Nok er nok!!

Jeg sitter her å skriver med en tåre i øyekroken, samtidig som jeg ser på mine flotte og superflinke firbente. Jeg er MEKTIG stolt av rasevalget mitt, noe jeg har sagt så mange ganger tidligere også. Det føles så godt å vite at man har tatt det riktige valget, man føler det på hele seg når det stemmer. Samtidig som jeg vet jeg har gjort det riktige rasevalget, er det SÅ UTROLIG MANGE mennesker som faktisk legger merke til, og blir helt imponerte over hvor flotte og majestetisk denne flotte rasen er. Jeg er evig takknemlig overfor min kjære samboer Petter, som sto på og sa at vi skulle ha pyreneer i hus, og som introduserte meg for rasen for aller første gang.

♥EN GANG PYRENEER, ALLTID PYRENEER  (Jeg skjønner det ordtaket mer og mer, etterhvert) ♥

Tusen takk til min kjære sønn Stian, som tålmodig var med på tur og som fikk foreviget masse fra selve dagen, med min mobil.