«DOFFEN»…

I VÅRE HJERTER

Doffen kom sånn plutselig inn i livet mitt og vårt- og ble der- for godt!!!

Han var en herlig blanding av labrador/ Border collie, født 21.juni 1991

Måten han kom inn i livet mitt på, var meget spesiell. Jeg, som da meget sjelden leste rubikk annonser i avisen eller aviser generellt, gjorde det tilfeldigvis denne dagen. «Sort blandingshund gies bort snarest»!

Annonsen rørte meg, og jeg ringte. Jeg spurte pent om informasjonen, fikk ikke noe spesielt godt inntrykk av hverken eier eller hund. Likevel «var» det «noe» der!! Jeg MÅTTE sjekke! Jeg fikk klar beskjed i andre enden av røret, at den første som ville ha han, bare sku ta han med seg. De var plutselig blitt allergiske- alle sammen! Jeg «skulket» jobben denne dagen, tok bussen til eierne og ringte på døra, som den første interesserte! Heldigvis!

Hunden bjeffet som en gal inne i leiligheten, og når de åpnet døra, kom en gal hund byksende mot meg, hoppet opp i armene mine, slik at jeg falt bakover og rett inn i murveggen!! For et syn!! For et møte!! For et førsteinntrykk!!!

Folkene som eide hunden var ikke særlig hyggelig, og ønsket ikke å snakke med meg. «TA HAN MED DEG, vi har bånd»– fikk jeg beskjed om. Litt av en måte å gi fra seg hunden sin på, jeg hadde ikke engang sagt at jeg ville ha han..  Jeg spurte om de ville vite hvordan han hadde det i tiden som kom, men jeg fikk døra nesten slengt i ansiktet. Helt utrolig!! Men heldigvis, jeg reddet en hunds liv, virkelig!!

Doffen, som jeg valgte å kalle han, viste seg å være et skikkelig nervevrak. Livredd for alt og alle og to forskjellige veterinærer, uavhengige av hverandre, mente han burde slippe.

Alle nervene på klørne var klippet helt ned, stygge sår på kroppen, livredd leiebåndet og alle slags lyder, kunne ikke snakke høyt eller løfte hendene, absolutt ALT var skummelt. Sta som jeg var, ville jeg prøve å gi han litt tid! Vi jobbet tett sammen vi to, og båndet ble knyttet, sakte men sikkert. Tryggheten kom, og sammen klarte vi det dyrlegene ikke trodde vi kom til å klare! Etter 14 dager var vi tilbake til veterinæren igjen. Denne gangen som en hel ekvipasje, som stolte på hverandre.

Veterinæren trodde ikke det var samme hund, MEN det var det! Det var MIN hund!

Nydelige kjæreste Doffen

Siden «jobbet» vi bare tettere og tettere sammen. Doffen ble mitt hjertebarn, en skikkelig hjerteknuser, og alle var like forbauset. Er det virkelig samme hund??

Herlig!! Vi klarte det, sammen!!

Doffen fulgte med meg overalt! Alltid! Vi var uadskillelige, uansett hvor vi var! Flere ganger i ettertid, ble jeg stoppet av tilfeldig forbipasserende med spørsmål om det var min hund. Flere hadde observert hva Doffen ble utsatt for av tidligere eier, og det jeg fikk vite, ga meg gåsehud. Heldigvis ble han reddet- av meg!

Vi opplevde masse sammen vi to, og i 1992 kom min samboer Petter inn i livet vårt på «ordentlig». Doffen innlemmet han trygt inn i flokken sin. Etterhvert kom to barn, som også ble like godt mottatt med den største selvfølgelighet.

Han var en stolt storebror, som alltid passet godt på flokken og trengte slettes ikke noe annet! sin, og som aldri gikk mer enn to skritt unna. Han hadde svært sjelden leiebånd på seg, han trengte det ikke, han hadde funnet sin «plass» i livet.

Vi gjorde mye gøy sammen vi to. Agility, søk, masse leking med baller og andre gøyale leker, lydighetskurs med appelmerket, gikk på flere kurs og ble etterhvert en kjent ekvipasje i Dyrevernorganisasjonen Kjemp For Dyrene. Han ble en flott maskot, og jeg bare en mer og mer stolt hundeeier. Jeg hadde lyktes, til de grader!

I 1998 var Doffen på «samtale» hos dyretolk  Astrid Moe Eriksen, og etter denne begivenheten ble vårt bånd, om mulig MYE sterkere. Helt utrolig hva som kom frem etter denne samtalen, og jeg må innrømme at jeg ble meget imponert over dette og ler ikke lengre når noen snakker om dyretolker og deres evner.

I april 2004 skjedde det forferdelige….

Doffen, som alltid kom logrende mot oss når vi sto opp (hvis han ikke lå i senga da..) kom ikke denne morgenen. Han lå bare stille på plassen sin, bare halen og hodet logret. Det stakk i meg, jeg skjønte noe var galt med en gang. Han klarte ikke røre seg, klarte ikke å reise seg opp og stå på de herlige labbene sine. Helt forferdelig opplevelse.

Vi dro til veterinæren tvert, prøver ble tatt, motgift tatt i tilfelle det var en forgiftning i kroppen, han ble røntget og undersøkt skikkelig. I påvente av prøveresultatene fikk vi han med oss hjem. Han måtte løftes ut for å få gjøre fra seg, og sleit skikkelig. Det var vondt! Helt forferdelig!! Han ble litt bedre, men på langt nær bra nok. Han måtte få slippe, han hadde ikke et verdig hundeliv! Beslutningen var utrolig tung, men samtidig så godt å få muligheten til å la han få slippe å lide mer. siste med doffen

 

 

 

 

Dette er det siste bildet av Doffen i denne verden. Timer etter fikk han sin siste tur til veterinæren.

Min kjære Doffen!!! Vi tok farvel for denne gangen, og tårene rant hos han, like mye som de gjorde for oss…

Doffen ble med oss tilbake fra veterinæren, innpakket i pleddet sitt som han var så glad i, masse godbiter som barna ville han skulle ha med seg, og kosebamsen sin. Nå hviler Doffen på hytta vår, der han alltid kosa seg og hadde det godt. Der får han kose seg og passe på de andre som er vårt hjerte nær, til vi møtes igjen, på den andre siden av Regnbuebroen, vil han komme løpende mot oss……

Kjære kjære Doffen vår, TUSEN TAKK for ditt herlige vesen og for alt du var for oss. TUSEN TAKK for alle koselige turer i skog og mark, ja uansett hvor vi var. Vi var nok «ment to be» for hverandre, og nesten 13 år fikk vi sammen. Du og ditt herlige vesen vil aldri bli glemt. Du har satt dype spor, og gitt våre liv mening og forståelse.

En hund er ikke lengre «bare» en hund, og vil for oss aldri bli det!

Du vil ALLTID være i våre hjerter……..
TAKK KJÆRE VENNEN VÅR!!!! :o)

regnbuebron

 

 

 

 

Vi vil alltid være Flokken din og en gang vil vi igjen være samlet, på andre siden av Regnbuebroen!

Vårt liv med hund og foto.